1. Hvordan oppstår en konkurs?
1.1 Innledning
Både personer, selskaper og andre foretak kan gå konkurs. Den som blir slått konkurs omtaler man som skyldner. Ved åpning av konkurs mister skyldneren retten til å råde over det de eier (sine eiendeler) og det oppnevnes en bobestyrer som overtar disposisjonsretten over eiendelene.
Under konkursen skal det skje en fullstendig gjennomgang av økonomien til skyldneren: Konkursen skal avklare hva skyldneren eier, og hvor stor gjeld skyldneren har.
Under konkursen selges skyldnerens eiendeler for å skaffe de som har penger til gode (kreditorene) dekning av sitt tilgodehavende. Noen eiendeler kan boet ikke selge (de er beslagsfrie) - for eksempel klær, vanlig innbo og andre personlige eiendeler. Det er bare personer som har beslagsfrie eiendler.
Som regel klarer man bare å skaffe midler til dekning av en liten del av gjeldspostene. En konkurs vil derfor normalt innebære tap for kreditorene. Gjelden blir ikke slettet etter konkursen. Den gjelden som ikke blir betalt, skal en personlig skyldner dekke med framtidige inntekter. Dersom et aksjeselskap (AS) går konkurs, vil selskapet slutte å eksistere. Aksjeselskapet slettes, noe som betyr at gjelden aldri vil bli betalt.
Det er ikke straffbart å gå konkurs. En annen sak er at konkursen kan avdekke straffbare handlinger, som for eksempel manglende føring av regnskap.
1.2 Skyldneren må være insolvent
For at noen skal gå konkurs, må vedkommende være «insolvent». Det motsatte av å være insolvent er å være solvent. Disse ordene brukes som merkelapper på den økonomiske tilstanden til en skyldner, være seg person eller selskap.
For at en skyldner skal anses å være insolvens, må skyldneren være både illikvid og insuffisient.
Å være illikvid innebærer at skyldneren ikke har nok penger til å betale regninger og andre forpliktelser i tide, det vil si ved forfall. En person eller et selskap er likevel ikke illikvid selv om betalingen av enkelte regninger utsettes dersom utsettelsen bare gjelder for en kortere periode. Begrepet illikvid brukes bare når mangelen på kontanter vil vare i en viss tid framover. Akkurat hvor lang denne tidsperioden må være, er ikke bestemt i loven.
Selv om en skyldner mangler kontanter, er skyldneren likevel ikke insolvent så lenge alle skyldnerens eiendeler til sammen har større verdi enn all gjelden som skyldneren er ansvarlig for. Et eksempel kan vise hva som menes: En minstepensjonist har begrenset med inntekter. Det kan være vanskelig å betale alle regninger med trygden. Men dersom pensjonisten samtidig eier en vedifull eiendom som ved salg kan dekke gjelden, er skyldneren suffisient og dermed ikke insolvent. Dersom salget av huset ikke er nok til å betale all gjelden, er derimot skyldneren insuffisient.
Når skyldneren verken har kontanter nok til å dekke regninger (illikvid) og heller ikke eiendeler som ved salg kan dekke gjelden (insuffisient), så er skyldneren insolvent. Oppsummert kan man si at skyldneren er insolvent når det ikke er nok til at alle kreditorene får dekning.
1.3 Begjæring om åpning av konkurs
Det er domstolene som kan åpne konkurs hos en skyldner. Insolvens er et vilkår for at det kan åpnes konkurs, men konkurs blir bare åpnet dersom noen ønsker det: en kreditor eller skyldneren selv.
Skyldneren kan ha plikt til å be retten åpne konkurs. Denne plikten kan foreligge når kreditorenes tap øker dersom det ikke åpnes konkurs.
Kreditorene begjærer konkurs for på den måten i alle fall å få delvis dekning av sitt krav.
Begjæring om åpning av konkurs sendes til den lokale domstolen tingretten der skyldneren bor – eller har sitt hovedforretningssted. I Oslo er ordningen annerledes: her er det en fast domstol for behandling av blant annet konkurser, som har navnet Oslo byfogdembete.
Den som begjærer åpning av konkurs, risikerer å måtte betale en del av utgiftene til konkursbehandlingen. Samtidig som man sender inn en begjæring, må man derfor betale et beløp som kan dekke disse utgiftene. Denne forpliktelsen betegnes som ”rekvirentansvaret”, dvs. at den som begjærer konkurs (konkursrekvirenten) må betale et fast beløp til dekning av utgiftene med den forestående bobehandlingen. For tiden er beløpet 50 ganger rettsgebyret (R). Dersom det viser seg at skyldneren har nok penger til å dekke utgiftene, blir beløpet betalt tilbake. Når konkurs begjæres av offentlige myndigheter eller det foreligger en vesentlig offentlig interesse i konkurs kan retten gjøre unntak fra regelen om sikkerhetsstillelse.
Det er også noen som er helt fritatt for å dekke utgiftene med bobehandlingen. Dette gjelder skyldneren selv og ansatte hos skyldneren. Dersom skyldneren begjærer seg selv konkurs, så slipper han å betale noen del av utgiftene til bobehandlingen. Det samme gjelder arbeidstakere som ikke har fått lønn eller feriepenger, forutsatt at disse kravene vil være fortrinnsberettigede krav av første klasse i boet. I så fall kan de begjære arbeidsgiveren sin konkurs, uten å måtte betale for noen del av utgiftene.
Ordningen med at man kan bli ansvarlig for utgifter til bobehandlingen fører til at mange kreditorer er forsiktige med å levere inn begjæring om konkurs. Det skjer at selskaper er insolvente, uten at noen leverer inn en konkursbegjæring.
1.4 Kjennelse om konkursåpning
Etter at tingretten har mottatt begjæringen om åpning av konkurs, kaller den raskt inn til et møte. I dette møtet deltar skyldneren og den kreditoren som har bedt om konkursen. Dersom tingretten finner at den som begjærer konkurs har et krav (og dette ikke er sikret med betryggende pant) og finner at skyldneren er insolvent, , blir det avsagt kjennelse om åpning av konkurs. Kjennelse er et navn på en bestemt type rettslige avgjørelser. Denne kjennelsen kan påankes til lagmannsretten. Dersom ingen anker kjennelsen er konkursen et faktum.
2. Hva skjer ved konkursen?
2.1 Et konkursbo blir opprettet
Den største forandringen etter konkursåpningen, er at det opprettes et konkursbo. Dette innebærer at det blir dannet et skille mellom skyldneren og skyldnerens økonomi. Skyldneren mister retten til å råde over sine eiendeler. Med eiedeler menes alle verdier skyldneren eier, penger bankinnskudd, fast eiendom og ting. Noen unntak gjøres likevel for en personlig skyldner: klær og andre ting til personlig bruk inngår ikke i konkursboet. Disse eiendelene beholdes av skyldneren og omfattes ikke av konkursboets beslag.
Det er viktig å huske på at et konkursbo bare omfatter eiendeler skyldneren eier selv. Eiendeler som familien hans eier, inngår ikke i konkursboet. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre hvilke eiendeler som tilhører skyldneren. Dette gjelder for eksempel når det åpnes konkurs hos en person som er gift eller samboer.. Her må det avklares hvem hver enkelt eiendel tilhører.
Skyldneren skal hjelpe til under konkursbehandlingen. Skyldneren plikter å gi opplysninger om egen økonomi og om eiendelene sine.
Alle eiendelene som tilhører skyldneren ved konkursåpningen, skal registreres. Denne oppgaven har bostyreren (bostyreren er som regel en advokat; mer om vedkommende i punkt 2.2). Bostyreren skal også sørge for at eiendelene blir forsikret.
Ved konkursåpningen blir skyldneren fratatt rådigheten over sine eiendeler, det vil si at skyldneren ikke får lov til å disponere over eiendelene. Skyldneren får ikke bruke eiendelene uten at bostyrer samtykker og skyldneren kan ikke selge eiendelene. Dersom en fabrikk går konkurs, må derfor ledelsen av fabrikken overlate nøklene til bostyreren. Bostyreren skal passe på at eiendelene ikke forsvinner fra fabrikken, f.eks. ved tyveri. Selv om en konkursrammet fabrikk må overlate alle eiendelene til bostyreren, kan det være aktuelt å fortsette driften av fabrikken. Driften skjer da under ledelse av konkursboet og som oftes i samarbeide med den banken som har lånt ut penger til virksomheten. Dette er aktuelt når det for eksempel er lønnsomt å fullføre et bestemt prosjekt, f.eks. byggingen av et skip.
2.2 En advokat blir bostyrer
Når retten har avsagt kjennelse om konkursåpning, oppnevner retten en bostyrer.. Bostyreren er som regel en advokat. Bostyrers hovedoppgave er å ivareta kreditorenes felles interesser. Bostyreren skal blant annet selge skyldnerens eiendeler, undersøke om boet kan fremme erstatningskrav mot noen for å få flere penger til kreditorene.
Det finnes regler som gjør at visse kreditorskadelige disposisjoner skyldneren har foretatt kan omgjøres (omstøtes). Om skyldneren for eksempel har stilt pant for eldre gjeld eller betalt ut store beløp til enkelte kreditorer de siste månedene før konkursen, kan disse betalingene i visse tilfeller bli omstøtt. Det finnes også andre omstøtelsesregler som ikke er omtalt her.
Dersom bostyreren oppdager at det konkursrammede selskapet eier eiendeler som kan føre til forurensning, har han plikt til å varsle offentlige myndigheter om dette. Informasjon om at det er åpnet konkurs blir spredt ved annonser i aviser (lokalavis) og ved kunngjøring på sidene til Brønnøysundregisteret. I annonsene blir kreditorene bedt om å melde ifra om kravene sine. Slik melding betegnes som fordringsanmeldelse og må sendes per brev, e-post, faks til bostyrer innen en bestemt frist.
2.3 Bostyre og skiftesamling
Bostyreren og tingretten er ikke alene om å ta seg av konkursboet.
Dersom konkursboet omfatter store verdier eller krever vanskelige vurderinger, kan retten oppnevne et kreditorutvalg. Kreditorutvalget består av en-tre representanter fra kreditorene. Sammen med bostyreren utgjør disse bostyret. Dersom en bedrift har gått konkurs, kan også de ansatte få ett medlem i bostyret. Hovedoppgaven for bostyret er å passe på at bostyreren utfører sitt arbeid på en tilfredsstillende måte.
Under konkursen kan også alle kreditorene kalles inn for å treffe beslutninger. Dette organet kalles skiftesamling. Skiftesamlingen har den øverste myndigheten under konkursen. Dette er rimelig siden konkursboet innebærer at skyldnerens eiendeler skal gjøres om i penger, som skal benyttes til å dekke kreditorene.
Dersom det oppstår uenighet på skiftesamlingen, må kreditorene fatte vedtak gjennom avstemming. Vedtak treffes ved flertall regnet etter fordringsbeløp (kravsbeløp). Betydningen av en kreditors stemme avhenger av stort krav vedkommende kreditor har i boet. Desto større kravet er, desto større betydning har kreditorens stemme. Skiftesamlingen blir ledet av en dommer fra tingretten. Som regel møter få kreditorer opp på skiftesamlingen.
2.4 Fordelingen av verdiene
Kreditorer som har sikret seg pant i bestemte eiendeler, vil komme best ut av konkursen. En bank vil for eksempel sikre seg pant i huset når den gir boliglån. Dersom huset selges under konkursen, vil banken ha førsteretten til salgssummen. Ofte vil mange av eiendelene til skyldneren være beheftet med pant, slik at det blir lite igjen til kreditorer uten pantesikkerhet (usikrede kreditorer).
Eiendelene til skyldneren skal selges på den måten som gir størst utbytte for kreditorene. Tidligere var det vanlig at gjenstander ble solgt på auksjon. Auksjon brukes fremdeles, men ikke så ofte. Bostyreren kan engasjere en medhjelper, f.eks. en eiendomsmegler, som står for salget av eiendelene.
Som regel blir konkursen avsluttet uten at det er noen verdier å fordele mellom de usikrede kreditorene. Dette er tilfellet når boet har få pantefrie eiendeler. Dersom boet ikke har store nok verdier til å dekke utgiftene ved selve konkursen, skal bobehandlingen så snart som mulig bli innstilt. De fleste boene blir innstilt uten at kreditorene får noen dekning.
Et eksempel på en utgift under bobehandlingen er salær (betaling) til bostyreren.
Kreditorene melder kravene sine til bostyreren. Dersom det er verdier til fordeling til kreditorene, så skal bostyrer før fordelingen undersøke om kravene er riktige (fordringsprøvelse). Bostyreren skal også uttale seg om hvilken prioritet kravet skal ha ved fordelingen av verdiene. Alle kreditorer har rett til å bestride andre krav i boet.
Best prioritet har massefordringer. Dette er utgifter som oppstår under selve konkursbehandlingen.
Etter at alle disse utgiftene er dekket, er turen kommet til fortrinnsberettigede fordringer av første klasse, som omfatter krav på lønn og feriepenger fra personer som har vært ansatt hos skyldneren. Det er imidlertid en rekke begrensninger i hvilke lønnskrav som godtas. I forbindelse med lønnskrav er det viktig å være klar over at staten har etablert en lønnsgarantiordning ved konkurs. Denne ordningen medfører at en arbeidstaker etter nærmere regler kan få dekket lønns- og feriepengekrav av staten. Når lønn blir utbetalt etter garantien, overtar staten til gjengjeld arbeidstakerens krav mot konkursboet. Lønnsgarantien er begrenset til 2 ganger Folketrygdens grunnbeløp - G til hver arbeidstaker.
Mer om lønn i forbindelse med konkurs kan du lese i anbefalingen "Behandling av lønnskrav i konkurs".
Neste gruppe krav er fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse. Dette er skatte- og visse avgiftskrav fra stat og kommune.
Til slutt dekkes alminnelige konkursfordringer og etterprioriterte fordringer. Det er sjelden at det blir noe igjen til disse gruppene.
Konkursbehandlingen avsluttes når midlene er fordelt eller bobehandlingen er innstilt fordi det ikke er midler til fordeling.
2.5 Konkurskarantrene og straff
Det er ikke ulovlig å gå konkurs. Men under konkursbehandlingen kan man oppdage at skyldneren har overtrådt lovbestemmelser. I slike tilfeller skal bostyrer anmelde de avdekkede straffbare forhold til politiet.
Konkurskarantene innebærer at skyldneren for en periode blir utelukket fra å være involvert i stiftelse og ledelse av de fleste typer selskaper. Han kan utelukkes fra å stifte nye selskaper, være daglig leder og styremedlem. Konkurskarantene ilegges av tingretten og gjelder for en periode på inntil to år. Rettens avgjørelse om karantene kan overprøves av lagmannsretten.
Bostyret vurderer om det er grunnlag for konkurskarantene. Bostyrer skal i så fall fremme forslag om konkurskarantene til tingretten. Konkurskarantene er mulig å ilegge dersom det er mistanke om et straffbart forhold i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til konkursen. Det kan også ilegges konkurskarantene når det blir avdekket uforsvarlig forretningsførsel. Mistanke om straffbare handlinger er altså ikke noe vilkår for å forslå konkurskarantene.
Hovedformålet med konkurskarantene er å stanse personer som stadig er involvert i konkurser. Karantene kan brukes både ved personlige konkurser og når selskaper går konkurs. Dersom konkursen gjelder et selskap, kan karantene foreslås for styremedlemmene i selskapet og daglig leder (registrert eller faktisk daglig leder).
Mer om konkurskarantene kan du lese i artikkelen "Konkurskarantene".
Også straffeloven innholder regler om konkurs. Blant annet kan det være straffbart å unndra midler fra kreditorene under konkursen. Det kan også være straffbart å gjøre forskjell på kreditorene. Brudd på disse reglene straffes med bøter og fengsel. Det er politiet som etterforsker brudd på reglene i straffeloven. Etter konkursloven skal bostyrer undersøke om det er begått alvorlige straffbare forhold før konkursen eller i forbindelse med konkursen. Hvis dette er tilfellet, skal politiet underrettes så snart som mulig.
Mer om dette kan du lese i anbefalingen om "Behandlingen av straffbare forhold i forbindelse med konkurs".
3. Andre ordninger enn konkurs
Konkurs er ikke den eneste utveien når betalingsproblemene blir for store. Det finnes andre ordninger som kan hjelpe skyldneren, og som samtidig sørger for at kreditorene blir likestilt.
3.1 Gjeldsorningsloven
Mange mennesker opplevde en gjeldskrise på 1980-tallet. Stortinget vedtok derfor den 17. juli 1992 en lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner. Som navnet sier, er dette en lov som bare gjelder for personer - ikke selskaper. Hensikten med loven er at mennesker med stor gjeld skal kunne få en ny start. Gjeldsofre får en sjanse til å gjenvinne kontrollen over økonomien.
Ordningen innebærer at det settes opp en plan for skyldnerens utgifter og inntekter de neste fem årene. Dersom vedkommende lever nøkternt og følger den oppsatte planen, slettes gjelden helt eller delvis ved utløpet av femårs-perioden. Ved en konkurs blir ikke gjelden slettet. En gjeldsordning vil derfor være en bedre løsning for skyldneren.
Det er skyldneren selv som må be om en gjeldsordning. Søknaden skal rettes til namsmannen på et bestemt skjema. I distriktene er det lensmannen som fungerer som namsmann. I byene er det som regel en egen namsmann. Personer som vurderer å søke om gjeldsordning, har krav på veiledning hos namsmannen.
Som hovedregel kan man bare be om gjeldsordning én gang i løpet av livet. Kun i særlige tilfeller vil det være aktuelt å åpne ny gjeldsordning for en skyldner som også tidligere har oppnådd gjeldsordning etter loven.
Personer som har pådratt seg personlig gjeld i forbindelse med næringsvirksomhet, kan ikke be om en gjeldsordning. Dette gjelder likevel ikke dersom virksomheten er avsluttet og det ikke er knyttet forhold til virksomheten som vanskeliggjør en gjeldsforhandling eller gjelden tilknyttet virksomheten er ubetydelig. Loven inneholder dessuten et vilkår om at gjeldsordningen ikke skal virke "støtende". Det kan være vanskelig å forstå hva som menes med dette vilkåret. Meningen er å unngå gjeldsordninger som virker urettferdige eller urimelige. Dersom gjelden oppstod på grunn av rent pengesløseri, kan en gjeldsordning virke "støtende" for andre mennesker som så vidt makter å betale utgiftene sine.
Etter at namsmannen har fått søknaden om gjeldsordning, blir denne som regel sendt videre til tingretten for behandling. Dersom det er åpenbart at vilkårene for å åpne gjeldsforhandling er oppfylt, kan åpning foretas av namsmannen ved skriftlig beslutning.
Dersom tingretten (i Oslo er det Oslo byfogdembete) behandler spørsmålet om åpning av gjeldsordning, treffes avgjørelsen av retten ved kjennelse.
En gjeldsforhandling vil si at kreditorene og skyldneren skal forsøke å komme frem til løsning av skyldnerens betalingsproblemer, ved for eksempel betalningsutsettelse for hele eller deler av gjelden, ved at kreditorene gir avkall på renter og omkostninger eller frafaller gjeld helt eller delvis. Åpningen av gjeldsforhandling blir kunngjort på nettsiden norsk.lysingsblad.no og dersom det anses påkrevet blir den annonsert i en avis (lokalavis).
Under gjeldsforhandlingen må skyldneren lage et forslag til hva gjeldsordningen skal gå ut på. Som regel vil forslaget innebære at gjelden helt eller delvis blir slettet. For den gjelden som skal betales, blir gjerne betalingsfristene utsatt. Skyldneren har plikt til å selge boligen sin for å skaffe penger, dersom boligen er større enn nødvendig. Også andre eiendeler skal selges, med unntak av personlige ting.
I den første perioden etter at det er åpnet gjeldsforhandlinger, skal kreditorene ikke motta penger fra skyldneren. Skyldneren får betalingsutsettelse i en periode av fire måneder etter åpningen av gjeldsforhandlingen, men eventuelle renter fortsetter å løpe. Skyldneren får på denne måten et pusterom mens vedkommende arbeider med å få til en gjeldsordning.
En gjeldsordning kan være frivillig ved at den godtas av alle kreditorene. Den kan også være tvungen ved at ordningen blir vedtatt mot protestene fra noen av kreditorene
En tvungen gjeldsordning må stadfestes av tingretten for å være gyldig. Tingretten skal passe på at ordningen er blitt til i samsvar med regelverket.
3.2 Andre typer gjeldsforhandling
Ordet gjeldsforhandling brukes også i andre saker enn de som følger reglene i gjeldsordningsloven. I stedet for konkurs kan det åpnes gjeldsforhandling for en skyldner. Dette gjelder for alle typer skyldnere, også for næringsdrivende.
Målet for skyldneren er å oppnå en avtale med alle kreditorene. Slike avtaler går som regel ut på at forfallet for gjelden blir utsatt, gjerne kombinert med at kreditorene delvis stryker gjelden. Avtalen kan være frivillig, og kalles da frivillig gjeldsordning. Avtalen kan også inngås mot protester fra noen av kreditorene. Avtalen kalles da tvangsakkord.
Det er skyldneren som må kreve åpning av gjeldsforhandling. Skriftlig krav om dette sendes til tingretten. Dersom tingretten mener at vilkårene for gjeldsforhandling er oppfylt, blir det avsagt en kjennelse om dette.
Denne typen gjeldsforhandling blir som hovedregel offentlig kunngjort. Tingretten kan unntaksvis bestemme at kunngjøring skal sløyfes. Årsaken er at det kan skade skyldneren om alle får vite om betalingsproblemene.
Dersom kreditorene ikke blir enige om en frivillig ordning, kan et flertall av disse vedta en tvangsakkord. Ved avstemmingen kreves det et flertall blant fordringshaverne og det kreves at dette flertallet også representerer en betydelig del av det samlede gjeldsbeløp. Hvor stort flertall og hvor stor del av gjeldsbeløpet som kreves, er avhengig av hva tvangsakkorden går ut på. Loven inneholder et krav om at skyldneren ved denne typen avtale minst må betale 25 % av de alminnelige fordringshaveres krav (alminnelige konkursfordringer). Dette lovbestemte kravet medfører at tvangsakkord svært sjelden blir vedtatt.
Forhandlinger om tvangsakkord er offentlige. En tvangsakkord må stadfestes av tingretten. Stadfestingen skal sikre at det ikke blir vedtatt en tvangsakkord som er i strid med lovverket.