Konkursloven og dekningsloven 2

Vedlegg

Kongelig resolusjon 12 juli 1985 om

1. Ikraftsetting av lov 8 juni 1984 nr 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) og lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven).
2. Delegasjon av myndighet som i lovene er lagt til Kongen
3. Oppheving av og endringer i forskrifter som henviser til den eldre konkurs- og akkordlovgivningen m m
4. Oppheving av skatteloven § 129 siste ledd siste punktum
5. Heving av renten etter dekningsloven § 9-7 nr 1 bokstav b til 10 pst

Til departementene, domstolene m m

LOV 8 JUNI 1984 NR 58 OM GJELDSFORHANDLING OG KONKURS
(KONKURSLOVEN)

LOV 8 JUNI 1984 NR 59 OM FORDRINGSHAVERNES DEKNINGSRETT
(DEKNINGSLOVEN)

Redaktørens bemerkninger

Advokat Knut Ro har gjennomgått rundskrivet fra 1985 og foretatt kommentarer basert på lovendringene i konkursloven som trådte i kraft 1.1.2000. Det er ikke gjort noen forsøk på å kommentere Justisdepartementets lovforståelse. Det er kun foretatt tilføyelser og endringer der det som sto i rundskrivet fra 1985 ikke lenger er gjeldende på grunn av nyere lovendringer. Selv om loven fra 1984 har vært gjeldende en stund er heller ikke futurumformen endret når den "nye" loven fra 1984 omtales som gjeldende fra 1/1 1985.

I noen tilfeller er deler av rundskrivet helt utelatt, som f.eks. der rundskrivet omtalte reglene om forenklet bobehandling i kkl § 141, som nå er opphevet.

I alle tilfeller er det foretatt kommentarer og tilføyelser. Alle redaktørens anmerkninger er i Internett-versjonen skrevet med en annen farge og annen skrifttype, lik den som er på denne teksten.

Alle lovhenvisninger er dessuten standardisert for å muliggjøre lenking til lovdata.

På Konkursrådets hjemmesider finnes også en ikke redigert utgave av rundskrivet.

1. INNLEIING

8 juni 1984 ble det vedtatt tre nye lover; lov om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven), lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) og lov om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m m.

Forarbeidene til lovene finnes i NOU 1972:20, Ot prp nr 50 for 1980-81, Ot prp nr 39 for 1982-83 og Innst O nr 56 for 1983-84. Lovene er tatt inn i Norsk Lovtidend 1984/12 s 412 flg. Forlaget Grøndahl & Søn A/S har gitt ut særtrykk av lovene.

Omfattende endringer i konkursloven fra 1984 ble vedtatt i juni 1999 og trer i kraft fra 1.1.2000. Forarbeidene til endringene finnes i NOU 1993:16, Ot prp nr 26 (1998-99) og Innst O nr 77 (1998-99).

Lovverket (fra 1984) innebærer (innebar) en fullstendig revisjon av reglene om framgangsmåten ved insolvensbehandling og om fordringshavernes rett til dekning av skyldnerens midler.

Lov om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) inneholder først og fremst regler om framgangsmåten ved de forskjellige former for kollektiv gjeldsforfølgning mot en insolvent debitor. Loven vil avløse de regler om framgangsmåten ved bobehandling som i dag fins i konkursloven 1863 og akkordloven 1899. Foruten regler om konkurs inneholder loven regler om gjeldsforhandling. Gjeldsforhandling omfatter forhandling om tvangsakkord av den type man har i dag, men kan også ta sikte på å nå fram til frivillige gjeldsordninger etter mønster av de ordninger som i dag skjer utenrettslig.

Lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) samler de materielle regler for gjeldsforfølgningen, dvs reglene om kreditorenes rett til dekning av skyldnerens midler. Loven omfatter både de enkeltforfølgende kreditorers dekningsrett og dekningsretten ved insolvensbehandling. Dekningsloven vil avløse bl a de materielle reglene i konkursloven 1863, akkordloven 1899 og prioritetsloven 31 mai 1963 nr 2.

Lov om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m m inneholder bl a overgangsregler og endringer i andre lover.

Ved kgl resolusjon 12 juli 1985 er det fastsatt at konkurs- og dekningsloven skal tre i kraft 1 januar 1986 med unntak for dekningsloven kapittel 4 om beslagsretten i selskapsforhold som først settes i kraft i forbindelse med ikrafttredelsen av lov 21 juni 1985 nr 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven). I samme resolusjon er det gjort vedtak om delegasjon av myndighet som loven har lagt til Kongen, om opphevelse av og endringer i forskrifter som henviser til den eldre konkurs- og akkordloven m m og om opphevelse av skattelovens § 129 siste ledd siste punktum. Resolusjonen er tatt inn som vedlegg 2 til rundskrivet. I tilknytning til den nye lovgivningen har departementet fastsatt forskrifter om rekvirentens ansvar for bokostnader og om bostyrerens sikkerhetsstillelse (vedlegg 3 og 4). Som vedlegg 5 er tatt inn forskrift 27 juni 1975 om utlegg ved lønnstrekk o l i særlige tilfelle, som vil gjelde også under den nye lovgivningen.

I dette rundskrivet vil vi gi en oversikt over den nye lovgivningen. Vi vil særlig legge vekt på det som er nytt i forhold til tidligere rett.

2. HOVEDTREKK I LOV OM GJELDSFORHANDLING OG KONKURS

2.1. Allment

De største endringene sammenlignet med gjeldende rett finnes i lovens første del om gjeldsforhandling (§§ 1-59). Siktemålet med de nye reglene er å gi skyldnere som er i alvorlige økonomiske vanskeligheter, en mulighet til på et tidlig tidspunkt å ta kontakt med sine fordringshavere for å forhandle med fordringshaverne om en ordning av gjelden i rettslig kontrollerte former med sikte på å nå fram til en frivillig gjeldsordning. Dersom forhandlinger om frivillig gjeldsordning ikke fører fram, kan det med en gang eller senere åpnes forhandlinger om tvangsakkord.

Reglene om konkurs svarer i hovedtrekkene til reglene i loven fra 1863, men er betydelig modernisert og forenklet.

2.2. Gjeldsforhandling

Rundskrivet blir derfor svært mangelfullt når det gjelder gjeldsforhandling og tvangsakkord og korreksjonene nedenfor tar kun sikte på å ta ut og korrigere det som ikke lenger er korrekt. Øvrige lovendringer vil ikke bli innarbeidet i dette rundskrivet, det henvises til departementets nye runskriv.

2.2.1. Materielle vilkår for å åpne gjeldsforhandling

Gjeldsforhandling åpnes av skifteretten ved kjennelse, jf kkl § 4. Forhandlingen kan bare åpnes etter begjæring fra skyldneren, jf kkl § 1. Kreditorene kan altså ikke kreve at det åpnes gjeldsforhandling.

Skyldneren kan begjære gjeldsforhandling når han "ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller", jf kkl § 1. Han må altså være illikvid, men ikke nødvendigvis insolvent, jf definisjonen av insolvens i kkl § 61. Selv om alle kreditorer vil kunne få dekning gjennom enkeltforfølgning, er det hensiktsmessig at skyldneren får adgang til å forhandle om en ordning av gjelden etter lovens regler når han ikke kan betale sine fordringer etter hvert som de forfaller.

Nærmere regler om når skifteretten skal avslå en begjæring om åpning av gjeldsforhandlinger eller tvangsakkord, finnes i kkl § 4. Sentralt her er at retten skal avslå begjæringen hvis den finner det lite sannsynlig at skyldneren vil kunne oppnå enten frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, jf første ledd nr 3. Formålet er å hindre igangsettelse av dødfødte gjeldsforhandlinger hvor skyldneren bare forsøker å utsette en uunngåelig konkurs.

Skifterettens avgjørelse treffes på grunnlag av de dokumenter som etter kkl § 2 skal følge som vedlegg til begjæringen. Etter kkl § 2 tredje og fjerde ledd kan retten innhente supplerende opplysninger fra skyldneren og fordringshaverne. Det må fremgå av begjæringen om det søkes om åpning av gjeldsforhandlinger eller tvangsakkord.

Dersom skifteretten ikke finner å måtte avslå begjæringen, skal rettens beslutning gå ut på at det åpnes gjeldsforhandling eller tvangsakkord.

Loven inneholder heller ingen regler om plikt for skyldneren til å begjære gjeldsforhandling åpnet. Unnlatelse av dette kan imidlertid i visse tilfelle være straffbar etter den nye regel i straffeloven § 283a.

Fra 1.1.2000 er det innført en endring i kkl § 6 som innebærer at også forhandlinger om frivillig gjeldsordning skal kunngjøres i Norsk Lysingsblad. Forhandlinger om frivillig gjeldsordning skal imidlertid ikke tinglyses, slik som forhandlinger om tvangsakkord. I denne redigerte versjonen av rundskrivet er det derfor utelatt et avsnitt som kommenterte den tidligere kkl § 6, om at gjeldsforhandlinger ikke var offentlige.

2.2.2. Kostnadene ved gjeldsforhandlingen
Det følger av rettsgebyrloven § 16 nr 3 jf kkl § 3 at skyldneren i forbindelse med innlevering av begjæring om gjeldsforhandling skal forskottsbetale 5 ganger rettsgebyret.

For øvrige kostnader ved gjeldsforhandlingen som ikke dekkes av gebyret etter rettsgebyrloven, herunder bl a godtgjøring til gjeldsnemndas medlemmer og revisor, bestemmer konkursloven § 3 første ledd at skifteretten kan forlange at skyldneren innbetaler et passende forskott eller stiller sikkerhet for disse kostnadene. (Konkursloven § 3 første ledd ble endret ved lov 14 juni 1985 nr 69). Det er altså her ikke stilt opp et ubetinget krav om forskottsbetaling. Det vil være opp til skifterettens vurdering i det enkelte tilfelle om det skal kreves forskott eller sikkerhet, og i tilfellet hvor stort dette forskottet eller sikkerheten bør være. Ved vurderingen bør det bl a legges vekt på om det vil være særlig behov for likvide midler under gjeldsforhandlingen, og om det derfor kan være uheldig å binde større beløp på denne måten. Det normale bør likevel være at skifteretten før gjeldsforhandling åpnes forlanger innbetalt passende forskott eller at det stilles sikkerhet for bl a godtgjørelsen til gjeldsnemndas medlemmer og revisor. Gjeldsnemndas leder bør underrette skifteretten dersom det blir behov for større sikkerhet.

Siden kkl § 4 nr 3 bestemmer at gjeldsforhandling ikke skal åpnes dersom skifteretten finner det "lite sannsynlig" at skyldneren vil kunne oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, vil det her vanligvis ikke være særlig risiko for at skyldneren ikke kan dekke kostnadene. Det vil likevel kunne vise seg at skyldnerens økonomi er dårligere enn antatt da forhandlingen ble åpnet. Viser det seg unntaksvis at skyldneren ikke kan dekke kostnadene ved gjeldsforhandlingen, bestemmer kkl § 3 tredje ledd at utgiftene skal dekkes av staten. Det vises i denne forbindelse til at kkl § 157 fjerde ledd gir hjemmel til å redusere godtgjørelsen til gjeldsnemndas og bostyrets medlemmer dersom det kan bebreides vedkommende at gjeldsforhandlingen ikke ble avsluttet tilstrekkelig raskt i tilfelle hvor det ikke var utsikt til at den kunne lykkes.

2.2.3. Gjeldsnemnd og revisor
Etter at gjeldsforhandling er åpnet, skal skifteretten straks oppnevne en gjeldsnemnd, jf kkl § 7 første ledd. Det skal normalt også oppnevnes revisor, jf nærmere kkl § 11. Gjeldsforhandlingen ledes av en gjeldsnemnd. Gjeldsnemnda skal oppnevnes og kontrolleres av skifteretten, jf kkl § 7 første ledd og kkl § 9 siste ledd. Skifteretten kan også i en viss utstrekning overprøve nemndas vedtak, jf § 10. Etter kkl § 7 annet ledd skal gjeldsnemnda bistå skyldneren under gjeldsforhandlingen og herunder vareta fordringshavernes felles interesser. Så langt det er forenlig med disse interessene, skal den også i samarbeid med offentlige myndigheter medvirke til at hensynet til berørte arbeidstakere og særlige samfunnsinteresser varetas under gjeldsforhandlingen.

Gjeldsnemnda skal etter kkl § 7 tredje ledd vanligvis bestå av en leder som normalt skal være advokat, og fra ett til tre andre medlemmer. De sistnevnte skal fortrinnsvis tas blant kreditorene eller deres representanter. I tillegg kan som hovedregel de ansatte kreve å få en representant i gjeldsnemnda, jf kkl § 8. Skifteretten skal snarest mulig etter åpningen av gjeldsforhandlingen underrette de ansatte om deres rett til representasjon. Slik underretning bør i praksis kunne skje i samarbeid med den lokale fagforeningsledelse, slik at denne påtar seg å bringe underretningen videre til den enkelte ansatte, f eks på et allmøte.

Ved oppnevningen må skifteretten påse at gjeldsnemnda fyller visse minstekrav til uavhengighet, sakkyndighet og objektivitet, slik at de hensyn som er nevnt ovenfor blir ivaretatt på beste måte. Av denne grunn oppstilles det habilitetsregler i kkl § 12. Av kkl § 12 annet ledd følger det at det som regel ikke bør oppnevnes noen som skyldneren i de siste to år fortrinnsvis har benyttet som juridisk eller forretningsmessig rådgiver. Det kan derimot i utgangspunktet ikke oppstilles noen presumsjon for at en advokat som har ledet en forutgående underhåndsforhandling er inhabil. Han vil tvert imot kunne ha særlig gode forutsetninger for vervet, fordi han allerede før gjeldsforhandlingens åpning har fått nøye kjennskap til skyldnerens økonomiske forhold. Dette gjelder uansett om han har opptrådt på vegne av fordringshaverne, eller om det er skyldneren som har henvendt seg til ham for å få bistand under forhandlingen.

Blant kreditorrepresentantene er det viktig å få med noen som har kjennskap til den type virksomhet som skyldneren driver. Loven bestemmer derfor i kkl § 7 tredje ledd at minst ett av medlemmene så vidt mulig skal ha kyndighet i den næring skyldneren driver. Slik sakkyndighet vil man ofte finne blant fordringshavere som representerer skyldnerens foregående omsetningsledd. Det begrensete antall medlemmer i gjeldsnemnda medfører at ikke alle grupper fordringshavere kan bli representert. Skifteretten må derfor ved oppnevningen vurdere hvilke grupper det er særlig ønskelig å ha representert. I tilfeller hvor skyldneren produserer forbruksgjenstander, vil det etter omstendighetene kunne oppnevnes en representant for forbrukerne.

Før en person oppnevnes som medlem av gjeldsnemnda, bør vedkommende være underrettet og ha sagt seg villig til å påta seg vervet.

Medlemmene av gjeldsnemnda fungerer normalt for hele gjeldsforhandlingen; dvs til denne avsluttes enten ved frivillig gjeldsordning, ved tvangsakkord, ved innstilling eller ved at det åpnes konkurs. Unntaksvis kan det likevel bli aktuelt å trekke en oppnevning tilbake før forhandlingene er sluttført. Etter kkl § 13 kan skifteretten gjøre dette bl a når et medlem kommer i en stilling som ville ha utelukket oppnevning eller når en som er oppnevnt ikke har vist seg skikket.

kkl § 7 siste punktum åpner mulighet for en forenklet behandling i enkle forhold. Etter bestemmelsen kan skifteretten unnlate å oppnevne flere medlemmer av gjeldsnemnda enn lederen "når boet er lite eller skifteretten av andre grunner finner at gjeldsnemndas gjøremål kan utføres av lederen alene".

Etter kkl § 11 skal skifteretten som hovedregel, etter innstilling fra gjeldsnemnda, oppnevne en revisor. Loven åpner adgang til å sløyfe oppnevning av revisor når forholdene er så enkle og oversiktlige at det vil være ubetenkelig å overlate revisjonen til et av gjeldsnemndas medlemmer.

2.2.4. Virkningen av at gjeldsforhandling er åpnet
Fra 1.1.2000 skal beslutning om åpning av gjeldsforhandlinger kunngjøres i Norsk lysingsblad (kkl § 6). Gjeldsnemnda skal straks underrette alle skyldnerens kjente fordringshavere om at gjeldsforhandling er åpnet og oppfordre dem til å sende inn oppgave over sine krav m m, jf kkl § 19. Det er ikke lenger nødvendig å sende melding til de kjente fordringshaverne i rekommandert brev.

Utad beholder skyldneren rådigheten over sin virksomhet mens forhandlingen pågår. Innad blir imidlertid skyldneren underlagt gjeldsnemndas tilsyn med forretningsførselen og hans økonomiske forhold, jf kkl § 14 første ledd. Det er opp til gjeldsnemnda selv hvor inngående dette tilsynet skal være. Den har full instruksjonsmyndighet, og kan dermed kreve å føre en meget detaljert kontroll. Dessuten er det visse viktigere disposisjoner som etter kkl § 14 annet ledd alltid krever gjeldsnemndas samtykke. Dette gjelder bl a stiftelse og fornyelse av gjeld og rettslige disposisjoner over fast eiendom, forretningslokaler og andre formuesgjenstander av vesentlig betydning.

Skyldneren er imidlertid legitimert utad, jf kkl § 15. Selv om han handler uten gjeldsnemndas tillatelse i saker hvor dette er nødvendig vil såleis en tredjemann i god tro likevel vinne rett. Krav som stiftes på denne måten under gjeldsforhandlingen, omfattes ikke av en eventuell akkord; de må altså dekkes fullt ut. Skulle gjeldsforhandlingen mislykkes og gå direkte over i en konkurs, vil et slikt krav være dividendeberettiget. Den nye loven innebærer på dette punkt en endring i forhold til tidligere rett hvor reglene i akkordloven § 8 annet ledd førte til at et krav som er oppstått som følge av legitimasjonsregler i tilfeller hvor skyldneren har gått utover sin rett, overhodet ikke kunne gjøres gjeldende i konkurs.

Gjeld og andre forpliktelser som påføres skyldnerens bo under gjeldsforhandlingen, skal i en påfølgende konkurs dekkes som massegjeld dersom gjelden er stiftet med tillatelse av gjeldsnemnda, jfr. deknl § 9-2, 2. ledd nr 2. Idet deknl § 9-2 er endret. Frem til 01.01.2000 var det bare gjeld som var stiftet med gjeldsnemndas "særlige samtykke" som ble massekrav, mens ordlyden nå er at gjeld som er stiftet med gjeldsnemndas "tillatelse" blir massekrav ved en senere konkurs. Under gjeldsforhandlingen skal nystiftet gjeld, på samme måte som alle andre krav som oppstår etter åpningen, dekkes fullt ut.

Når begjæring om åpning av gjeldsforhandling inngis til retten, begrenses adgangen til å slå skyldneren konkurs, ta utlegg i skyldnerens eiendeler og til å holde tvangsauksjon, jf kkl § 16 og kkl § 17.

Hovedregelen er at behandlingen av en konkursbegjæring utsettes til begjæringen om åpning av gjeldsforhandling er tilbakekalt eller rettskraftig avslått eller forhandlingen er innstilt eller avsluttet. Beskyttelse mot konkurs gjelder imidlertid bare for et tidsrom av tre måneder etter åpningen av gjeldsforhandlingen. Denne fristen kan forlenges av skifteretten. Uten hinder av tremånedersfristen kan en konkurs åpnes når det begjæres av minst tre fordringshavere som tilsammen representerer minst to femdeler av den samlete fordringsmasse.

Etter kkl § 17 annet ledd kan det i en periode på seks måneder etter at gjeldsforhandling er åpnet, ikke avholdes tvangsauksjon over skyldnerens eiendeler uten gjeldsnemndas samtykke. Vernet mot tvangsauksjon er fra 01.01.2000 utvidet til å omfatte alle skyldnerens eiendeler).

2.2.5. Gjeldsforhandlingens stadier
Gjeldsforhandlingen var frem til 01.01.2000 delt inn i tre stadier. Man måtte gjennom en forberedende undersøkelse for deretter å velge tvangsakkord (som krevet forhåndssamtykke fra en del kreditorer) eller forslag til frivillig gjeldsordning. Krav om forhåndssamtykke for å åpne tvangsakkord ble opphevet i forbindelse med lovrevisjonen i 1999. Gjeldsforhandlingene er derfor ikke på samme måte som tidligere strengt inndelt i stadier. Det er derfor her fjernet et avsnitt i rundskrivet, som ikke lenger har aktualitet.

Gjeldsnemnda skal i samarbeid med revisor gjennomgå skyldnerens regnskaper og forretningsførsel og utarbeide en oversikt over hans eiendeler og forpliktelser, jf kkl § 20.

Hvis nemnda etter dette finner at det ikke er utsikt til at skyldneren kan oppnå enten frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, skal den innberette dette til skifteretten, jf kkl § 22 annet ledd. Forhandlingen vil da kunne bli innstilt og konkurs åpnet umiddelbart, jf kkl § 57 første ledd nr 1.

Finner gjeldsnemnda at det er mulig å oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, skal den lage en redegjørelse til skifteretten som gir en detaljert oversikt over skyldnerens stilling. Hva innberetningen skal inneholde, fremgår av § 21 første ledd. Gjeldsnemnda skal også hjelpe skyldneren til å utarbeide et forslag til kreditorene om frivillig ordning eller tvangsakkord, jf kkl § 22 første ledd. (Her er det sløyfet en setning som henviste til de forskjellige stadiene i gjeldsforhandlingene som gjaldt tidligere).

2.2.6. Frivillig gjeldsordning
Skyldneren står meget fritt ved utarbeidelsen av forslag til frivillig gjeldsordning. Lovens § 23 første ledd nevner fire forskjellige former for frivillig gjeldsordning:

1) Frivillig moratorium, dvs en ren betalingsutsettelse, uten nedsettelse av gjelden;

2) Frivillig akkord, dvs en prosentvis reduksjon av gjelden;

3) Frivillig likvidasjon, dvs en avvikling av hele eller deler av skyld­nerens formue. Kreditorene vil i dette tilfellet beholde sine krav mot skyldneren så langt disse ikke dekkes ved avviklingen; og

4) Frivillig likvidasjonsakkord, dvs en avvikling av hele eller deler av skyldnerens formue, men slik at fordringshaverne gir avkall på den del av kravene som ikke dekkes gjennom likvidasjonen.

Det kan også foretas kombinasjoner av de ordningene som er nevnt ovenfor. De ordningene som loven nevner er bare ment som eksempler, ikke som noen uttømmende oppregning. Det er altså full adgang til å avtale andre typer gjeldsordninger enn dem som er nevnt. Hensikten er at ordningene i størst mulig grad skal tilpasses behovene i hvert enkelt tilfelle.

I annet ledd stilles det visse minimumskrav til ordningene. Som hovedregel må gjeldsordningen omfatte alle kjente krav mot skyldneren som skriver seg fra tiden før gjeldsforhandlingen ble åpnet. Disse kravene må også likestilles, dvs at ingen kreditorer kan gis særfordeler fremfor de øvrige. Tredje og fjerde ledd gjør visse unntak fra reglene i annet ledd. Av praktisk betydning er særlig regelen i tredje ledd nr 4 om at mindre fordringer kan holdes utenfor frivillige gjeldsordninger eller tilsies bedre dekning enn de øvrige fordringene. Videre kan en eller flere fordringshavere samtykke i å få en dårligere stilling enn de øvrige fordringshaverne.

Frivillig gjeldsordning må for å anses som vedtatt godtas av samtlige av de fordringshavere som omfattes av forslaget, jf kkl § 25 første ledd. Dersom det er enkelte fordringshavere som ikke har tatt standpunkt til forslaget, gir kkl § 25 annet jf tredje ledd gjeldsnemnda adgang til å rette en preklusiv forespørsel i rekommandert brev til disse fordringshaverne. Hvis det etter utløpet av en to ukers frist ikke er noen som har stemt mot forslaget, anses dette som vedtatt hvis det har fått tilslutning fra fordringshavere som representerer minst 3/4 av de samlete kravene. Fordringshavere som ikke omfattes av den vedtatte gjeldsordningen blir naturlig nok heller ikke på noen måte bundet av den.

Loven begrenser ikke adgangen til å holde utenrettslige, private underhåndsordninger. Det er imidlertid særlig fire forhold som må antas å gjøre frivillig gjeldsforhandling etter loven mer attraktiv for skyldneren og fordringshaverne enn private underhåndsordninger slik de har vært praktisert hittil. For det første skjer forhandlingene under ledelse av en gjeldsnemnd som er oppnevnt av skifteretten, og etter lovens saksbehandlingsregler. Dette er betryggende for alle parter, og gir en garanti for uavhengighet og saklighet. For det annet er, som allerede nevnt, adgangen både til å slå debitor konkurs og til å gå til enkeltforfølgning sterkt begrenset under gjeldsforhandlingen. Man hindrer derved at forsøk på å finne fram til en frivillig ordning veltes av en enkelt kreditor, eller at han forsøker å oppnå særfordeler ved å true med konkurs. For det tredje kan gjeldsnemnda stifte gjeld som i en etterfølgende konkurs blir anerkjent som massegjeld. Dette kan være av stor betydning hvis det trengs ny kreditt for å fortsette driften av skyldnerens virksomhet. For det fjerde er reglene om omstøtelse av transaksjoner debitor har foretatt, jf dekningsloven kap 5, endret slik at omstøtelsesfristene regnes tilbake fra tidspunktet for gjeldsforhandlingens åpning når konkursen følger umiddelbart etter denne. Slik det er i dag, må det erklæres offentlig akkordforhandling eller konkurs for å få avbrutt disse fristene, noe som kan føre til at det ikke blir tid til å avslutte en gjeldsforhandling.

2.2.7. Tvangsakkord
(Her er det fjernet et avsnitt som beskrev vilkårene for å åpne tvangsakkord, som nå er endret).

Reglene om tvangsakkord er i hovedtrekkene overensstemmende med akkordloven av 1899. Men i praksis vil det være den forskjell at meget av det forberedende arbeidet er gjort under de tidligere stadier av gjeldsforhandlingen. Den offentlige forhandlingen om tvangsakkord vil derfor bli av kortere varighet.

En nyhet er at debitors arvinger og hans gjenlevende ektefelle som ønsker å sitte i uskifte, ved nye bestemmelser i skifteloven av 1930 § 110 a følgende kan få tvangsakkord for debitors gjeld. Forhandling om tvangsakkord skal offentliggjøres ved kunngjøring, og fordringshaverne skal i kunngjøringen oppfordres til å melde sine krav til gjeldsnemnda, jf kkl § 35. Kunngjøringen skal også opplyse om tidspunkt for møte til behandling og avstemning over skyldnerens akkordforslag.

Kunngjøringen skal rykkes inn i Norsk Lysingsblad, og (her er det foretatt en rettelse i rundskrivet. Tidligere var det opp til gjeldsnemnda om kunngjøring skulle rykkes inn en avis som var alminnelig lest på stedet. Dette er nå obligatorisk etter lovendringen i 1999), i en avis som er alminnelig lest på stedet. Kunngjøringen skal dessuten sendes til alle kjente fordringshavere. Kunngjøringen har sin særlige betydning fordi en tvangsakkord, i motsetning til en frivillig gjeldsordning, i utgangspunktet er bindende for samtlige fordringshavere, selv om de ikke har vært kjent for gjeldsnemnda og derfor ikke har deltatt i forhandlingen, jf kkl § 55.

Etter kkl § 36 skal åpning av forhandlinger om tvangsakkord tinglyses eller registreres i løsøreregisteret og eventuelt grunnboka og andre realregistre samt VPS og Foretaksregisteret.

(Her er det tatt ut et avsnitt som beskrev kravet om forhåndssamtykke).

Reglene om hva en tvangsakkord kan gå ut på er samlet i § 30. Som etter hittil gjeldende rett må en alminnelig tvangsakkord gå ut på betaling av minst 25% av de alminnelige fordringshaveres tilgodehavende. Derimot er det etter den nye loven ikke krav om forhøyet dividende i tilfelle av tidligere insolvens. En nyhet er regelen i kkl § 30 femte ledd om at fordringshavernes tilgodehavender kan dekkes fullt ut opp til et visst beløp. Regelen gjør det mulig å dekke småfordringer fullt ut, noe som forenkler forhandlingen.

kkl § 43 har regler om nødvendig flertall ved vedtakelse av tvangsakkord. Hvis akkordforslaget går ut på minst 50% dekning, kreves det tilslutning fra minst tre femdeler av de fordringshavere som deltar i avstemningen, og at disse representerer minst tre femdeler av det samlete beløp som gir stemmerett. Hvis forslaget går ut på mindre enn 50% dekning, kreves 3/4 flertall i begge henseender.

Etter kkl § 40 må vedtakelse av akkordforslag alltid skje skriftlig. Vedtakelseserklæringen skal gis til gjeldsnemnda enten før det møtet der akkordforslaget skal behandles eller leveres i dette.

En annen nyhet er at omstøtelsesreglene i dekningsloven kapittel 5 får anvendelse under forhandling om tvangsakkord, jf dekningsloven § 5-1. Tidligere gjaldt de objektive omstøtelsesregler i konkursloven bare ved konkurs.

2.3. Konkurs

Lovens annen del kkl § 60 - kkl § 144 gjelder konkurs. Hovedtrekkene ved konkursbehandlingen samsvarer med loven av 1863. Reglene er imidlertid søkt modernisert. Av regler som kan gjøre selve konkursbehandlingen smidigere, kan særlignevnes reglene (her er det tatt ut en henvisning til kkl § 141 som er opphevet) om adgang til å foreta sluttutlodning selv om behandlingen av enkelte spørsmål vedrørende boet fortsetter (kkl § 128 annet ledd) og om fortsettelse av en avsluttet bobehandling hvor det senere fremkommer aktiva som skulle ha gått inn i boet (kkl § 139). Det foreslås også særlige regler om rådighetsforbud før konkurs åpnes, jf kkl § 75.

2.3.1. Konkursåpningen
Vilkårene for å åpne konkurs blir noe endret. Etter utkastet vil det være en betingelse for konkursåpning at skyldneren er insolvent, jf kkl § 60. Insolvens defineres i kkl § 61.

Definisjonen bygger med visse presiseringer på insolvensbegrepet etter tidligere rett. Definisjonen ble noe endret under Stortingets behandling av loven, jf Innst O nr 56 for 1983-84 side 15-16. Det ble her tatt inn et unntak for betalingsudyktighet som må antas å være forbigående. Det er noe usikkert om og eventuelt i hvilken grad denne endringen vil medføre realitetsendringer. Også etter proposisjonen var det klart at man måtte se bort fra en rent forbigående, kortvarig illikviditet, uten at departementet fant det nødvendig å presisere dette i lovteksten. Flertallet i Stortingets justiskomité understreker at det nye forslaget bare skal medføre unntak for betalingsudyktighet av rent forbigående art.

Flere av de konkursgrunnene man har i konkursloven av 1863, bl a betalingsstansing og konkursvarsel, opprettholdes ikke som selvstendige konkursgrunner i den nye loven. Derimot vil enkelte av disse forhold kunne gi grunnlag for en presumsjon for insolvens, se kkl § 62 om debitors erkjennelse m v og kkl § 63 om konkursvarsel.

Ved innlevering av konkursbegjæring skal rekvirenten som hovedregel innbetale et beløp til sikkerhet for sitt ansvar for bokostnader, jf kkl § 67 første ledd. Ansvaret for bokostnadene er nærmere behandlet i 2.3.11.

Kkl § 74 har regler om konkursens varighet, som har betydning bl a for skyldnerens personlige rettsstilling og hans rett til å råde over boets eiendeler. Konkursen anses åpnet på det tidspunkt kjennelsen om åpning av konkurs er avsagt. Dette gjelder både når konkurs åpnes etter begjæring fra en fordringshaver og når det er skyldneren som begjærer konkurs åpnet. Den tidligere lov hadde en annen løsning når konkurs ble åpnet etter oppbud. Reglene i kkl § 75 om rådighetsforbud før konkurs åpnes vil imidlertid åpne adgang for i enkelte tilfeller å antesipere visse av konkursens virkninger for å sikre fordringshaverne i den kritiske tiden før konkursåpningen. Konkursen avsluttes ved rettskraftig sluttutlodning eller kjennelse om innstilling, jf kkl § 137.

2.3.2. Forholdsregler som skal treffes umiddelbart etter konkursåpningen
Som etter hittil gjeldende rett, skal det straks konkursen er åpnet oppnevnes en bostyrer. Det kan også oppnevnes kreditorutvalg og revisor allerede på dette tidspunkt, jf § 77. (Her er det tatt ut en henvisning til oppnevnelse av midlertidig bobestyrer, noe som gjaldt tidligere).

kkl § 78 fastsetter at konkursåpningen skal kunngjøres og inneholder regler om hva kunngjøringen skal inneholde. Hvor det allerede ved boåpningen må antas at boet ikke vil gi dekning til de uprioriterte kreditorene, gir kkl § 78 annet ledd skifteretten adgang til å opplyse om dette i kunngjøringen slik at de kreditorene det gjelder får et bedre grunnlag for å vurdere om de ønsker å melde sine krav i boet. I slike tilfeller vil det også være aktuelt at skifteretten straks treffer vedtak om forenklet underretning til fordringshaverne etter kkl § 156. Slik beslutning skal så vidt mulig meddeles dem som berøres av den, og dette kan hensiktsmessig gjøres gjennom kunngjøringen. Adgangen til å opplyse om at boet ikke vil gi dekning til de uprioriterte fordringene må nyttes med varsomhet, og ikke uten at man ved konkursåpningen er rimelig sikker på at opplysningen er riktig. (Her er det tatt ut en henvisning til regelen om forenklet bobehandling).

kkl § 79 har regler om tinglysing og registrering av melding om at konkurs er åpnet. Se nærmere punkt 2.4.3 om tinglysing og registrering. Regelen om kunngjøring er endret i og med at skifteretten varsler Konkursregisteret og Konkursregisteret sørger for at meldingen registreres i Løsøreregisteret, Foretaksregisteret og Regnskapsregisteret. Bobestyreren har ansvar for registrering i grunnboken og VPS, se kkl § 79. Det er også tatt ut en henvisning til den legitimasjonsregel i kkl § 100 som gjaldt noen år etter at 1984-loven trådte i kraft).

2.3.3. Boets organer
Boets organer behandles i lovens kapittel 10. De består først og fremst av et bostyre, som skal bestå av en bostyrer, som vanligvis er en advokat, og av et kreditorutvalg. (Det er ikke lenger obligatorisk å ha kreditorutvalg, se kkl § 77). Kreditorutvalget skal ha fra ett til tre medlemmer, i tillegg kan de ansatte normalt kreve å få en representant i kreditorutvalget. I tillegg til bostyret kommer revisor (kkl § 90) som får en mer sentral stilling enn etter den tidligere lov, og skiftesamlingen som er boets høyeste organ bortsett fra skifteretten. Skifterettens instruksjons- og kontrollmyndighet er utbygget med regler om adgang til av eget tiltak eller etter klage på visse vilkår å oppheve eller omgjøre beslutninger av de øvrige boorganene, jf kkl § 99 annet ledd. For øvrig vises til det som er sagt om gjeldsnemndas sammensetning m m i 2.2.3.

2.3.4. Særlig om skifterettens oppgaver
Skifteretten har både dømmende og administrative funksjoner under konkursbehandlingen. Foruten dens funksjoner i forbindelse med åpningen av konkurs, avgjørelse av rettstvister under bobehandlingen og slutningen av bo m v, skal skifteretten oppnevne bostyrer, (Her har jeg tatt ut en henvisning til midlertidig bobestyrer) og revisor (jf kkl § 77, kkl § 83 og kkl § 90), lede skiftesamlingene og føre et overordnet tilsyn med bobehandlingen i det hele, jf bl a kkl § 120 flg om innberetning, årsredegjørelse, regnskap m v.

Skifteretten har et overordnet ansvar for at framdriften og bobehandlingen ellers foregår på tilfredsstillende måte. Etter kkl § 121 annet ledd annet punktum kan skifteretten når som helst forlange at bostyret og dets medlemmer gir fulle opplysninger om bobehandlingen. Loven pålegger imidlertid ikke skifteretten noen plikt til å føre løpende kontroll med boets regnskaper eller forretningsførsel i sin alminnelighet. Etter loven er tilsynet med bostyreren primært pålagt kreditorutvalget, jf kkl § 88 annet ledd. Skifterettene bør likevel selv holde ettersyn hos bostyreren med passende mellomrom, eventuelt innkalle vedkommende til med kort varsel å møte på skifterettens kontor. Når kreditorutvalget, eventuelt skifteretten, holder ettersyn, skal det gis påtegning om dette i vedkommende kassabok/regnskapsbok.

Skifterettens instruksjons- og kontrollmyndighet er nærmere behandlet i kkl § 99. Det er her fastsatt at retten både kan pålegge bostyret å forelegge bestemte spørsmål for skiftesamlingen og på visse vilkår omgjøre eller oppheve avgjørelser truffet av de øvrige boorganene.

Skifteretten skal føre en fortegnelse over konkursboer og en over gjeldsforhandlingsboer. Boene skal føres inn i disse listene i kronologisk orden etter hvert som de tas under behandling. Da listene foruten å være til hjelp for skifterettene under bobehandlingen også tjener som grunnlag for Riksrevisjonens kontroll, må de til enhver tid holdes à jour. Av den nevnte grunn må alle begjæringer om konkurs eller gjeldsforhandling føres inn i vedkommende liste, selv om de ikke resulterer i at konkurs eller gjeldsforhandling blir åpnet.

2.3.5. Skyldnerens stilling under konkursen
Under konkursen mister skyldneren rådigheten over boets eiendeler, jf § 100 første ledd. (Her er det tatt ut en henvisning til legitimasjonsregelen i kkl § 100, 2. ledd som gjaldt fra 1984 og noen år fremover) I meget begrenset utstrekning er skyldneren likevel legitimert til å motta betaling med frigjørende virkning mv jf § 100 annet ledd..

2.3.6. Anmeldelse og prøving av fordringer
Skifteretten skal i kunngjøringen av konkursen oppfordre kreditorene til å anmelde sine fordringer, jf kkl § 109. Fordringer som er meldt under umiddelbart forutgående gjeldsforhandling, er det ikke nødvendig å melde på nytt. Dette skal eventuelt opplyses i kunngjøringen. Anmeldelsen skal skje til bostyreren, ikke som hittil til skifteretten. Fordringshaveren vil kunne sikre seg bevis for at anmeldelsen er mottatt ved å sende denne rekommandert eller ved å be om mottakelsesbevis på gjenpart av anmeldelsen. Skifteretten kan i kunngjøringen kreve at det vedlegges kopi av anmeldelsen og pålegge bostyreren å returnere slik kopi med kvittering for mottakelsen til fordringshaverne. Anmeldingsfristene i tredje ledd er noe kortere enn tidligere.

Bostyreren skal føre liste over de anmeldte fordringene, jf kkl § 110. Listen bør fores fortløpende etter hvert som anmeldelsene kommer inn. Plikten til å føre liste vil derfor (til dels) påligge bostyrer. Listen må føres slik at den gir oversikt over alle anmeldte fordringer, slik at ingen overses under den videre bobehandlingen. (Her er det tatt ut to steder henvisning til midlertidig bobestyrer).

kkl § 111 til kkl § 116 har nærmere regler om prøving av fordringene. Det kan nevnes at kkl § 111 tredje ledd har nye regler om prøving av fordringer med forskjellig prioritet. Fordringer som antas å ha fortrinnsrett skal så vidt mulig gjennomgås først. Regelen tar sikte på å gi mulighet for rask utbetaling av slike fordringer. For å forenkle bobehandlingen bestemmes det også at prøving av fordringer som boet åpenbart ikke vil gi dekning for, kan unnlates. (Denne bestemmelsen står nå i kkl 110, 3. ledd). De fordringshaverne som berøres av et slikt vedtak, skal underrettes, slik at de selv kan sørge for at fordringene ikke foreldes. Se foreldelsesloven § 22 annet ledd.

2.3.7. Realisering av boets eiendeler
kkl § 117 inneholder nærmere regler om realisering av boets eiendeler. Det gis her uttrykk for at realiseringen skal skje på den måte som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte, hvilket som oftest vil være at eiendelene selges ved underhåndssalg. Paragrafen suppleres av dekningsloven § 8-15 for så vidt gjelder salg på tvangsauksjon av eiendeler som er beheftet med pant.

Som svar på innkomne henvendelser har departementet tidligere uttalt at bostyrer og medlemmer av kreditorutvalget ikke underhånden bør kjøpe eiendeler som tilhører boet. Dette gjelder selv om salget foregår til høyeste lovlige pris, og samme regel bør gjelde også for revisor, skifterettsdommeren og skifterettens personale.

2.3.8. Bostyrets innberetning
kkl § 120 har regler om bostyrets innberetning, som stort sett er formet overensstemmende med reglene om gjeldsnemndas redegjørelse i kkl § 21. Bestemmelsen er formet relativt detaljert. Det er ikke noe til hinder for at også andre spørsmål behandles i innberetningen når forholdene tilsier dette.

Det må påses at innberetningen er tilstrekkelig utførlig. Blant annet må skyldnerens forhold til straffelovens bestemmelser om konkursmisligheter, andre alvorlige straffbare forhold i forbindelse med den økonomiske virksomhet og bestemmelsene om konkurskarantene være behandlet. Innberetningen må inneholde slike faktiske opplysninger at skifteretten kan foreta en selvstendig vurdering. Hvor det kan være grunn til strafforfølgning, må bostyret også varsle påtalemyndigheten på et tidligst mulig tidspunkt, jf femte ledd.

Etter første ledd skal innberetningen avgis innen 3 måneder etter at bostyrer er oppnevnt. (Her er tatt ut "endelig" før oppnevnt. I og med at det nå ikke lenger er noen midlertidig bobestyrer først, medfører det antakelig at bobestyrer må sende innberetning etter kkl § 120 tidligere enn før, idet fristen regnes fra oppnevnelsen). Det er imidlertid klart at denne fristen ofte ikke vil kunne overholdes, bl a hvor boet er stort eller uoversiktlig. Skifteretten kan derfor i slike tilfeller forlenge fristen, jf fjerde ledd. Hvor skifteretten gir utsettelse med fristen, vil det imidlertid kunne være aktuelt å be om en foreløpig innberetning, hvor det gis oversikt over de opplysninger man til nå sitter inne med. Dette kan være nyttig for skifteretten i flere henseender, bl a vil det kunne gi grunnlag for å avgjøre spørsmålet om konkurskarantene på et tidligst mulig tidspunkt.

2.3.9. Forenklet bobehandling
(Her er det tatt ut ca. 2 sider som beskrev regelen om forenklet bobehandling, kkl § 141, som nå er opphevet).

2.3.10. Konkurskarantene
De nye reglene om konkurskarantene finnes i konkursloven kkl § 142, kkl § 143 og kkl § 144. Bestemmelsene avløste reglene i aksjeloven fra 1976 §§ 13-19 og 13-20. Konkursloven § 142 inneholder de materielle vilkår for å ilegge konkurskarantene, kkl § 143 inneholder regler om beslutningen om konkurskarantenen og kkl § 144 har en bestemmelse om straff for den som forsettlig eller uaktsomt opptrer i strid med kjennelse etter kkl § 143.

Kkl § 142 første ledd bestemmer for det første at en skyldner som er gått personlig konkurs kan settes i konkurskarantene. Bestemmelsen må ses i sammenheng med sjette ledd som regulerer hvilke andre personer som også kan settes i karantene, jf nærmere nedenfor. Det oppstilles to alternative vilkår for at karantene kan besluttes. For det første kan dette skje dersom vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen. Straffbare handlinger i sin alminnelighet i forbindelse med den virksomhet skyldneren har drevet, f eks straffbar overtredelse av reglene i nærings- eller arbeidsmiljølovgivningen som ikke har sammenheng med konkursen, gir ikke grunnlag for konkurskarantene etter dette alternativ. I kravet om straffbar handling ligger at mistanke om at skyldneren objektivt sett har begått en lovovertredelse ikke er nok ¾ mistanken må også referere seg til straffeskyld, m a o at alle straffbarhetsvilkår foreligger.

For det annet kan det treffes beslutning om karantene dersom det må antas at vedkommende på grunn av uforsvarlig forretningsførsel er uskikket til å stifte et nytt selskap eller å være styremedlem eller administrerende direktør i et slikt selskap. I antas ligger at det må kreves en forholdsvis betydelig sannsynlighetsovervekt før karantene kan ilegges, jf Ot prp nr 39 for 1982-83 s 8 sp 2. Det må for det første antas at det foreligger uforsvarlig forretningsførsel, og det må antas at dette gjør vedkommende uskikket til å stifte nytt selskap eller å inneha stilling eller verv som nevnt. Inn under alternativet uforsvarlig forretningsførsel vil også falle uforsvarlig utføring av selskapsverv, f eks verv som styremedlem, jf Innst O nr 56 for 1983-84 s 17.

Ved vurderingen av om det foreligger uforsvarlig forretningsførsel må det legges vekt på om vedkommende har sørget for en forsvarlig planlegging og ikke har medvirket til risikopregede forretninger som står i misforhold til selskapets ressurser. Når det gjelder alternativet "uskikket til å stifte nytt selskap eller å inneha stilling eller verv som nevnt i annet ledd", må man se hen til hva slags uforsvarlig forhold som foreligger, for å vurdere om vedkommende skal anses for uskikket. Såvel hva de uforsvarlige forhold består i som graden av uforsvarlighet, må tillegges vekt. Det må foretas en konkret vurdering av om vedkommende på grunn av disse forhold er uskikket til å inneha stilling eller verv som nevnt. Det må ved vurderingen ses hen til formålet med bestemmelsen, som er å stoppe konkursgjengangere. Hvis uforsvarlige forhold må antas å være en engangsforeteelse, skal konkurskarantene normalt ikke ilegges.

Selv om vilkårene i første ledd er oppfylt, betyr ikke det at konkurskarantene skal ilegges. Etter annet ledd avhenger ileggelse av konkurskarantene av en rimelighetsvurdering hvor det skal "legges vekt på om det under hensyn til skyldnerens handlemåte og forholdene for øvrig synes rimelig å sette ham i karantene". Ved denne rimelighetsvurderingen vil det kunne tas hensyn til at en karantene som også rammer eksisterende verv, er en strengere reaksjon enn en karantene som bare stenger for nye verv.

Tredje og fjerde ledd inneholder regler om hva konkurskarantene kan innebære. Hovedregelen i tredje ledd er at skyldneren i et tidsrom av to år regnet fra konkursåpningen ikke kan stifte selskap som nevnt i femte ledd eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i slikt selskap. Det er altså adgangen til å stifte nye selskaper og påta seg nye verv som reguleres her. Bestemmelsene omfatter ikke det forhold at man tar gjenvalg i et styreverv som man hadde før konkurs ble åpnet. Dette er ikke et nytt verv i bestemmelsens forstand. Det er ikke anledning til å avsi en kjennelse som bare gjelder enkelte av de verv eller funksjoner som omfattes. Hvis først skifteretten finner at karantene bør ilegges, er det ikke grunn til å skille mellom de funksjoner som er nevnt. Som hovedregel skal karantenen regnes fra konkursåpningen, og vil derfor kunne ramme verv som debitor måtte ha påtatt seg i tiden mellom konkursåpningen og avsigelsen av kjennelsen om konkurskarantene. I enkelte tilfeller kan det være rimelig at skyldneren får beholde slike verv. Dette kan gjøres ved at skifteretten etter tredje ledd annet punktum bestemmer at toårs-fristen for karantenen først skal regnes fra det tidspunkt da retten treffer sin avgjørelse. En slik utsettelse av fristens utgangspunkt kan også være aktuelt i tilfeller hvor det har tatt svært lang tid før kjennelsen om konkurskarantene treffes.

Fjerde ledd gir skifteretten hjemmel til å bestemme at konkurskarantenen også skal innebære at skyldneren for det nevnte tidsrom fjernes fra verv som han allerede har før konkursåpningen. Dette kan bare bestemmes når vilkårene i første ledd nr I foreligger, dvs når debitor med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomheten som har ført til insolvensen. Bestemmelsen forutsetter at det også treffes beslutning om karantene for nye verv etter tredje ledd.

Femte ledd fastslår hvilke selskaper som omfattes av karantenevirkningene. Selskaper hvor minst en av deltakerne påtar seg et ubegrenset ansvar for gjelden, dvs ansvarlig selskap og kommandittselskap, omfattes ikke.

Sjette ledd regulerer hvem som kan settes i karantene når det er et selskap eller en stiftelse som har gått konkurs. Reglene utfyller altså bestemmelsen i første ledd om at den som har gått personlig konkurs kan settes i karantene. Reglene om konkurskarantene gjelder for det første tilsvarende for den som i løpet av det siste år før konkurs blir åpnet i selskapets bo har vært fullt ansvarlig deltaker i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap. For det annet gjelder reglene tilsvarende for den som i løpet av det siste år før konkurs blir åpnet i selskapets bo formelt har innehatt eller reelt har utøvet verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i et selskap som nevnt i femte ledd.

Beslutning om konkurskarantene treffes etter kkl § 143 første ledd ved kjennelse av den skifterett som behandler konkursboet eller som har behandlet det. Etter kkl § 120 nr 7 plikter bostyret i sin innberetning å foreta en vurdering av om det foreligger forhold som omfattes av reglene om konkurskarantene. Innberetningen bør dermed på et tidlig tidspunkt kunne gi skifteretten det nødvendige materiale til å vurdere spørsmålet om konkurskarantene. En kjennelse kan imidlertid også avsies før innberetningen foreligger dersom omstendighetene gir grunnlag for det. For at bestemmelsen skal virke etter formålet, er det viktig at kjennelse om konkurskarantene avsies snarest mulig.

Loven inneholder ikke regler om hvem som skal ta initiativet til en vurdering av om skyldneren skal settes i karantene. Det normale vil være at spørsmålet om konkurskarantene bringes opp av bostyreren, eller f eks av påtalemyndigheten. Skifteretten må imidlertid også selv kunne ta opp spørsmålet når den finner grunn til det. Fremkommer det ikke opplysninger som tyder på at konkurskarantene kan være aktuelt, har skifteretten ikke plikt til i hvert enkelt tilfelle å ta spørsmålet opp til formell vurdering, og treffe beslutning om at karantene ikke skal ilegges.

De nye bestemmelsene om konkurskarantene i kkl §142 og kkl § 143 får anvendelse ved stiftelse av selskap eller ervervelse av nye verv etter lovens ikrafttredelse, jf ikrafttredelsesloven del III nr 3. Dette innebærer at også de som er kommet i automatisk karantene etter aksjeloven § 13-19 før ikrafttredelsen, vil kunne stifte selskap eller påta seg nye verv etter dette tidspunkt, med mindre skifteretten ilegger karantene etter de nye reglene. Har skifteretten derimot fjernet skyldneren fra eldre verv etter aksjeloven fra 1976 § 13-20, vil denne beslutningen fortsatt gjelde.

Vi viser for øvrig til lov 6 juni 1980 nr 21 om handelsvirksomhet kkl § 2-­3 er endret ved ikrafttredelsesloven for konkurs- og dekningsloven avsnitt II nr 41.

2.3.11. Ansvar for kostnadene ved bobehandlingen
Dersom konkurs er blitt åpnet i henhold til kkl § 60, og det viser seg at boet ikke har tilstrekkelig midler til å dekke kostnadene ved bobehandling, er konkursrekvirenten ansvarlig for det overskytende, jf § 73 første ledd. Ved forskrift 30 september 1985 er ansvarsbeløpet likevel begrenset til de første kr 12.000 ut over det boets midler kan dekke, samt 1/3 av eventuelle kostnader ut over de 12.000. (Rekvirentens ansvarsbeløp er endret siden ikrafttredelsen av rundskrivet. Ansvarsbeløpet er nå kr 20.000,-, jfr. forskrift ). (Se vedlegg 3). Kostnader som ikke kan dekkes av bomidlene, og som rekvirenten ikke hefter for eller ikke kan betale, dekkes av staten, jf kkl § 73 annet ledd første punktum.

(kkl § 67 er nå endret, slik at skifteretten kan unnlate å kreve sikkerhet for omkostningene "når konkurs begjæres åpnet av offentlig myndighet eller det må antas å foreligge en vesentlig offentlig interesse i at konkurs blir åpnet".

Dessuten skal det ikke stilles sikkerhet når konkurs begjæres åpnet av "skyldneren eller av en arbeidstaker med fortrinnsberettiget fordring etter deknl § 9-3".)

Statens ansvar for bokostnadene innebærer ikke at det skal være noen videre adgang enn tidligere til å fortsette bobehandlingen ut over det som boets egne midler kan dekke.

Dersom den midlertidige bostyrer eller bostyret finner at boets midler er utilstrekkelige til å dekke kostnadene ved dets fortsatte behandling, skal skifteretten underrettes, jf kkl § 135. Skifteretten innkaller deretter til skiftesamling til drøftelse av spørsmålet om innstilling av bobehandlingen. Retten kan også innkalle til slik skiftesamling på eget initiativ, jf kkl § 92, men plikten til å påse at bobehandlingen ikke pågår lenger enn den bør, påhviler i første rekke den midlertidige bostyrer og bostyret ikke skifteretten. Forsømmelse her kommer i betraktning ved salærfastsettelsen, jf kkl § 157 fjerde ledd, og kan medføre ansvar etter alminnelige erstatningsregler.

Senest i skiftesamlingen må det være fremsatt bindende tilbud om sikkerhetsstillelse fra kreditorene hvis innstilling av bobehandlingen skal unngås. Også en begrenset sikkerhetsstillelse kan godtas, hvis beløpet muliggjør fortsatt bobehandling i et rimelig tidsrom. Skifteretten kan gi en kort utsettelse med den endelige avgjørelse dersom det er påkrevd for å gi sikkerhetsstilleren nødvendig tid til å ordne sikkerheten m v.

I tilfeller hvor det er muligheter for å bringe aktiva inn i boet gjennom en omstøtelsessak, men hvor boet ikke selv har midler til å føre saken, skal også prosedyren i kkl § 135 følges. Staten skal ikke etter kkl § 73 bli nødt til å dekke kostnadene ved omstøtelsessaken.

Dersom bostyreren antar at det kan foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet, og han mener det vil være av verdi om han undersøker dette ut over hva bomidlene strekker til for å dekke hans salærkrav m v, skal han underrette påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten får så eventuelt engasjere bostyrer, revisor o a på kontraktbasis for å drive undersøkelsene videre. Det er ikke meningen at staten automatisk skal dekke utgiftene til dette i henhold til kkl § 73, og kkl § 135 pålegger selvsagt ikke bostyrer å drive gratisarbeid.